Pinsebevegelsen

Pinsebevegelsen er kalt det 20. århundrets største vekkelses-bevegelse. Fra den spede begynnelsen i en lagerbygning i Los Angeles’ fattigkvarter i 1906, har Pinsebevegelsen erobret verden, og teller i dag mer enn 400 millioner kristne.

Pinsebevegelsen har vært latterliggjort og sekt-stemplet, men nyter i dag respekt blant andre kristne trossamfunn. Det gjelder ikke minst i Norge.

Like før jul i 1906 kom Pinsebevegelsen til Norge. Dvs. det var metodist-pastoren T. B. Barratt som da kom hjem etter ett års opphold i USA, og som kort tid før hjemkomsten hadde opplevd det han kalte ”sin pinsedåp”. Det brøt ut en vekkelse i Kristiania, og i løpet av få år ble det etablert pinsemenigheter rundt i Norge, Skandinavia og Europa. Mange anerkjenner pastor T. B. Barratt som «pinsevekkelsens apostel» i Europa.

I dag teller Pinsebevegelsen i Norge drøyt 40.000 medlemmer. De ca 300 menighetene er spredd over hele landet og teller fra ca 20 medlemmer og opp til ca 2000 (Filadelfiakirken Oslo).
Pinsebevegelsen i Norge driver 2 folkehøyskoler (Hedmarktoppen og Sandvik) og gir ut ukemagasinet Korsets Seier (KS).
Hedmarktoppen er også Pinsebevegelsens stevne- og konferansesenter og samler flere tusen til Ungdomsfestival og Sommerstevne hver sommer.
Pinsebevegelsens Ytre Misjon (PYM) samordner misjonarbeid i ca 50 land i Afrika, Asia, Sør-Amerika og Europa.
Det store arbeidet som Evangeliesenteret driver blant rusmisbrukere er også sprunget ut av Pinsebevegelsens menigheter.

Hvert år i februar samles Pinsebevegelsens ledere til årskonferanse på Oslofjord Convention Center i Stokke, Denne kalles LED og arrangeres av Pinsebevegelsens Lederråd og Pinsebevegelsens Barne- og Ungdomsutvalg (PBU) i fellesskap og samler ca 1700 ledere fra hele landet.

Pinsevekkelsen er blitt kalt den 4. hovedgren av dagens kristenhet – ved siden av Den ortodokse kirke, Den katolske kirke og de protestantiske kirker. Den har 3 hovedstrømmer:

  1. Klassiske pinsevenner. Med røtter fra vekkelsen i Los Angeles i 1906 (Azusa Street-vekkelsen).
  2. Karismatikere innen de historiske protestantiske kirker (I Norge: Oase-bevegelsen innen Den norske Kirke)
  3. Katolske karismatikere.

Felles for alle er erfaringen av Den Hellige Ånds kraft og gaver.

Pinsebevegelsen har hatt enorm fremgang i enkelte land i Afrika (bl.a. Nigeria),  Sør-Amerika (Argentina og Brasil) og Asia (bl.a. Sør-Korea med verdens største pinsemenighet), mens den er forholdsvis liten i Europa. Men også her finnes det lokale pinsekirker som vokser (bl.a. i London). I USA er det mange pinseretninger som til sammen teller flere millioner medlemmer.

Hver 3. år arrangeres Pinsevennenes Verdenskonferanse (http://www.pwc2013.org) som samler deltakere fra hele verden. I 1991 var konferansen i Oslo.

 

 

Mer om pinsebevegelsen

Av Terje Hegertun, forkynner i Pinsebevegelsen og professor ved Menighetsfakultetet

Bakgrunn og historie

I Det nye testamente fortelles det hvordan apostlene på pinsedag ble fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger og profetere. Dette betegnes gjerne som kirkens fødselsdag, noe som også åpnet for forståelsen av at kristen tro ikke bare er et intellektuelt anliggende, men at den også har en tydelig erfaringsside. På midten av 1800-tallet hadde det vokst fram en rekke grupper og bevegelser i USA som med bakgrunn i metodistkirken ønsket å fremme hellighet og åndelig fornyelse. Starten på den moderne pinsebevegelse tidsfestes til april 1906 ved en serie møter som ble holdt i Los Angeles, der tungetale og profetiske budskap var fremtredende. De første lederne så dette som starten på Guds restaurasjonsprogram der hensikten var å gjenvinne en urkristen menighetsform og en mer erfaringsorientert tro. Pinsebevegelsen kom til å stå i en viss opposisjon til de klassiske kirkesamfunnene og deres vekt på liturgi og sakramentsforvaltning.

Pinsebevegelsen kom på mange måter til å bli barn av disse vekkelsesmiljøene. På noen møter i New York høsten 1906 hadde den daværende norske metodistpastoren Thomas Ball Barratt en sterk åndelig opplevelse. Han ble fylt av Ånden og talte i tunger. Da han kort tid etter kom tilbake til Christiania, fortalte han om sin opplevelse og om de vekkelser som hadde brutt fram både i USA og i andre deler av verden. Et av kjennetegnene var nettopp åndsdåpen med påfølgende nådegaver som tungetale og profetier. Dette ble starten på den norske og europeiske pinsebevegelsen. Barratt er blitt regnet for å være Europas ”pinseapostel”.

Utbredelse 

I Norge har pinsebevegelsen 40.000 medlemmer og tilhørige (inkludert barn av døpte medlemmer), fordelt på om lag 290 menigheter. Den svenske pinsebevegelsen er over dobbelt så stor. De fem største ”pinsefylkene” er Oslo, Telemark, Østfold, Rogaland og Akershus. Bevegelsen hadde sterkest framgang i mellomkrigsårene. Mellom 1930 og 1935 fordoblet den sitt medlemstall fra 8.000 til 16.000 medlemmer. I dag har den om lag 32.000 døpte medlemmer.

Internasjonalt har pinsebevegelsen hatt en meget sterk vekst de siste par tiårene. En viktig grunn til dette er at det på 1960-tallet brøt fram en karismatisk vekkelse i de klassiske trossamfunnene i verden, ikke minst innenfor den katolske kirke (karisma kommer fra gresk og betyr nådegave). Mange opererer derfor med samlebegrepet ”den pinsekarismatiske familie” når man skal beskrive den del av verdens kristenhet som legger vekt på erfaringen av Ånden og åndelige gaver. I dag er denne kristendomsformen det tredje store tyngdepunkt i verdens kristenhet, i tillegg til Den romersk-katolske kirke og andre protestantiske kirkesamfunn. Selv om tallene er usikre, regner de fleste kirkeforskere med at så mange som 350 til 500 millioner mennesker, fordelt på de fleste land i verden, er preget av pinsekarismatisk tro og tekning. En betydelig del av disse er altså fremdeles medlemmer i sine egne kirker. Det er troen på at Den Hellige Ånd er en levende og virksom kraft i kristenlivet som forener dem.

Trosinnhold og profil 

Man anvender i dag gjerne begrepet ”pentekostal teologi” (av det engelske ordet pentecostal = pinse) for å betegne den forkynnelse og lære som preger karismatiske miljøer, kirkesamfunn og grupper som har sitt utspring i internasjonal pinsebevegelse eller som har latt seg påvirke av denne. Den kjennetegnes av troen på at den Hellige Ånd som fylte disiplene pinsedag er en erfaring som alle kristne kan gjøre. For øvrig står pinsebevegelsen i en klassisk tradisjon når det gjelder de mest sentrale troselementer, som troen på Gud som Skaper og Opprettholder, og troen på Jesus Kristus som Guds sønn og verdens frelser. Pinsebevegelsen vedkjenner seg de oldkirkelige trosbekjennelser.

Pinsebevegelsen har ikke et sakramentalt syn på dåp og nattverd, og den har et ikke-geistlig syn på prestetjenesten. Dåp finner sted på grunnlag av kandidatens tro og bekjennelse, og dåpsformen er full neddykkelse i vann. I stedet for spedbarnsdåp blir barn gjenstand for en velsignelseshandling i nærvær av hele menigheten. Nattverden feires i gudstjenesten og skiller seg i form lite fra nattverdshandlingen ellers i Kirken. Den anses i første rekke for å være et minnemåltid som peker på Jesu død og oppstandelse.

Pinsebevegelsen er kjent for bruk av tungetale, noe som dels oppfattes å være et bønnespråk til egen oppbyggelse i det personlige fromhetslivet, og dels kan komme til uttrykk som ”budskap” i et møte. Dette skal så tydes/tolkes av en annen person, etter mønsteret fra 1 Kor 12-14. Tungetale er ”å be med hjertet” og ikke bare med ord formet av en egne tanker. Tungetale finnes ikke bare i pinsemenigheter, men også i andre kristne samfunn, bl.a. på grunn av innflytelsen fra den karismatiske bevegelsen. OASE er en fornyelsesbevegelse på luthersk grunn i Norge, der det også finnes innslag av tungetale og profetier.

Pinsebevegelsen har en profil som legger vekt på det frivillige og personlige engasjementet, den har en utpreget lavkirkelig profil, og den er kjent for å ta i bruk ulike metoder i både evangelisering og gudstjenesteliv. Mange pinsemenigheter har en tydelig ungdomsprofil. Det er ingen fast oppbygging av gudstjenesten og møtestilen kan variere. En pinsegudstjeneste er bygget opp omkring sang, forkynnelse og bønn. Foruten de offentlige møtene, arrangeres også en lang rekke alderstilpassede aktiviteter og sammenkomster som barne- og juniorsamlinger, hobby-aktiviteter, bibelgrupper i hjemmene, eldretreff, misjonsforeninger, ungdomsmøter, sang- og musikkøvelser og medieaktiviteter.

Pentekostal tro legger vekt på å tilby mening i form av en helhetlig forståelse av eksistensielle utfordringer. Den legger vekt på utfordring ved at mennesker hengir seg til Gud i tro og lidenskap, og videre forpliktelse ved at mennesker oppfordres til å gi seg til fellesskapet og engasjere seg i meningsfulle oppgaver.

Særpreg 

Ikke minst i den tredje verden preges pentekostal forkynnelse av et positivt gudsbilde og et optimistisk menneskesyn, som blant annet peker på at Gud er interessert i den enkeltes situasjon. Dette skaper tro og engasjement, samt en forventning om at Gud kan hjelpe mennesker ut av fattigdom og undertrykkelse, og gi livshåp og hverdagstro. Den vanligste kritikken mot pentekostal orientert kristendom fra klassisk kristent hold har imidlertid vært frykten for overdreven åndeliggjøring og for ”svermeriske” utslag av det kristne livet. Samtidig har pinsebevegelsen de senere årene også høstet relativ bred anerkjennelse. Den karismatiske bevegelse gjorde pinsevennenes særlige anliggender stuerent i de klassiske kirkesamfunnene. Pinsevennene er flere steder sterkt engasjert for verdens fattige og de driver et utstrakt misjonsarbeid. Pinsebevegelsen har også vist betydelig evne til å tilpasse seg lokale forhold og til å ta i bruk nasjonale og kulturelle uttrykk. Pinsevennene høster også anerkjennelse for deres økende økumeniske forståelse og sosialetiske bevissthet.

Organisasjon 

Medlemskap i en pinsemenighet i Norge finner sted på grunnlag av en personlig kristen tro og dåp. Pinsebevegelsen i Norge utgjør et nettverk av selvstendige, lokale menigheter med et eget indre selvstyre. Menighetene ledes av et ”eldsteråd” eller et menighetsråd, valgt på demokratisk vis i et eget menighetsmøte, som for øvrig er det øverste organ i menigheten. Ingen andre har bestemmelsesmyndighet over de lokale menighetene, men det er likevel et samarbeid på tvers av menighetene. Såkalte ”fellestiltak” drives med støtte fra mange menigheter; det kan være Pinsemenighetenes Ytre Misjon som er landets 3. største misjonsorganisasjon og det kan være folkehøyskoler eller andre tiltak av misjonerende karakter. Pinsebevegelsen har også opprettet et Etisk Råd, et Tilsynsråd og et sjelesorgkontor. Disse arbeider med disiplinærsaker som er av etisk art, og deres intensjon er å være konfliktløsende og veiledende. Pinsebevegelsen i Norge utgir sin egen ukeavis ”Korsets Seier”, og har i mange år produsert ulike bøker og diverse materiell.

Forholdet til andre religioner/økumenikk 

Pinsekristendommen i sin alminnelighet har et visst ambivalent forhold til økumenikk og til religionsdialog. Noen steder i verden er det naturlig for ledere innen bevegelsen å delta i læresamtaler på tvers av konfesjonene. Pinsebevegelsen i Norge har imidlertid valgt – fram til 2006 – å stå utenfor Norges kristne råd. Det er blant annet begrunnet i at den ikke finner det naturlig å samarbeide med Den romersk-katolske kirke som pinsevennene i for eksempel Sør-Amerika har et anstrengt forhold til på grunn av forsøkene fra katolsk side på å begrense deres religionsutøvelse.

Etter at Norges Frikirkeråd ble nedlagt i 2006, valgte allikevel Pinsebevegelsen å bli medlem av Norges kristne råd. Pinsebevegelsen er også med i NORME (tidligere Norsk Misjonsråd) og i representantskapet for Det norske Bibelselskap. Pinsevennene er dessuten kjent for å ha et positivt forhold til fellesmøter av ulik karakter på det lokal-kirkelige plan.

Forholdet til krig/fred og militærtjeneste 

Pinsebevegelsen har tradisjonelt hatt en tydelig pasifistisk holdning og gjerne nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner. I dag er bildet mer sammensatt. Men fremdeles er ikke pinsebevegelsen noen aktiv part i krig/fred-debatter, blant annet på grunn av deres relativt svake politiske engasjement. Man oppfordres til å ta sin borgeplikt på alvor ved å avgi stemme ved valg, men pinsebevegelsen betrakter seg som en menighetsbevegelse som ikke ønsker å blande sammen religion og politikk. En talerstol skal være partipolitisk nøytral.

Viktige symboler 

Som mange andre kristne trossamfunn er det tomme korset det fremste symbolet for kristen tro, noe som også markerer at pinsebevegelsen er et trossamfunn med fokus på Jesus som verdens frelser. I tillegg kan man i logoer og lignende se ulike former for Hellig Ånd-symboler som en ildtunge, et hjerte eller lignende. Pinsebevegelsens offisielle logo er nettopp en flamme som brenner.

Pinsebevegelsens hjemmeside: http://www.pinsebevegelsen.no